Jordmor i Zambia

I 2010 dro jeg til Zambia for å få et innblikk i en litt annerledes fødeverden. Hvor annerledes dette virkelig ble, hadde jeg aldri kunne drømme om....

 

Det var med friskt mot og spenning jeg satte meg på flyet til Zambia i begynnelsen av august 2010. Vel vitende om at 14 % av befolkingen er HIV positive, hvor over 1 million barn bor på barnehjem, og hvor fattigdom og arbeidsløshet ruver, visste jeg at denne praksisen kom til å by på utfordringer jeg aldri før har kjent på kroppen.  Hvor annerledes dette virkelig skulle bli, hadde jeg ingen forutsetning til å forberede meg på. 

Jeg har sett kvinner dø av komplikasjoner som hjemme ville vært oppdaget og behandlet på et mye tidligere stadiet. En kvinne ble aldri forløst, hun kom inn med eklampsi, og før noen rakk å utføre sectio, døde mor. Barnet fikk aldri oppleve verden utenfor magen. Å se de trille denne døde kvinnen bortover gangen, med den store magen som vitnet om at et liv hadde vokst til der inne, gjorde store inntrykk på meg. Jeg har sett x antall barn dø foran øynene på meg, og enda flere død fødsler. Kvinner bite i seg smerten, bli behandla dårlig, fika til og kjefta på, for så å sette til verden et barn, uten så mye som et pipp. Jeg har sett aborter bli utført, uten noen form for smertelindring, når legen tilbydde meg å utføre den neste, takket jeg skjelvende nei takk.

Underbemanning på sykehuset her er ekstrem, og å oppholde seg på sykehuset uten sterile hansker i umiddelbær nærhet er å anse som risiko sport. Kvinner føder overalt, og man må alltid være beredt på plutselig å forløse en av disse 60 kvinnene som i gjennomsnitt føder i døgnet ved UTH. Med over 50 % underbemanning sier det seg selv at fødselsomsorgen blir noe minimal i forhold til hva jeg er vandt med.

I Lusaka er det 28 klinikker, alle fødsler som er ”normale” foregår på disse klinikkene. Oppstår komplikasjoner, blir de overflyttet til UTH, som er universitets sykehuset her i Lusaka.  Ved en av disse klinikkene hadde jeg min første dag av denne praksisperioden.

 I det vi kommer inn på fødestuen, som var et ganske lite rom med tre senger, får jeg øye på tre nakne kvinner liggende i sengene som er plassert i rekke og rad på stuen. Selv om hele rommet så virkelig shabby ut, tenkte jeg at det var overkommelig. Men det var før jeg fikk øye på en dør, kikka inn der, og ti par hvite øyne stirret på meg, der satt det ti kvinner på

gulvet, de var alle i aktiv fødsel, satt på betong gulvet og ventet på at en av di tre sengene skulle bli ledige. Det var ikke noe lys der inne, rommet var ca 3 ganger 3 meter, der lå og satt de tett i tett og jobbet seg igjennom riene. Den første timen visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, den ene fødte etter den andre, og jeg hjalp til så godt jeg kunne rundt omkring. Plutselig kom det en dame gående ut i fra det mørke kottet, og før noen av oss rakk å gjøre noe fødte hun babyen med et skvulp og den havna rett i gulvet, med knusende ro ble dette barnet avnavlet, og det lot til at dette ikke var unormalt i det hele tatt.  Like etter tok jeg et glimps inne på rommet, og plutselig fikk jeg se et hode komme til syne, jeg kasta meg inn og fikk fatt i babyen før den ramla i gulvet den også, avnavlet og forløste morkaka der inne i mørke, fikk en bomullsdott av en av jordmødrene, med beskjed om å undersøke om det var noen rifter, i mørket. Dette bydde på utfordringer, jordmoren kom inn og sa jeg måtte føle meg frem, og i stedet får se, føre inn hele hånden, og på den måten undersøke. På et tidspunkt hadde vi tre kvinner i hver sin seng, og sju kvinner lå rundt beina våres på gulvet, mer eller mindre klare for å føde. Mens jeg forløste en kvinne, hvilte en annen hode sitt på den allerede overfylte sengekanten. Det hele føltes ganske uvirkelig, jeg stengte av tanker og følelser og jobbet sammen med de andre for å ta unna. Det var strenge ”regler” på hvem som skulle opp i sengene, helst ikke før man kunne se hodet til babyen. Det sier seg selv at alle ikke rakk å få en seng. 

 En av kvinnene hadde så store smerter i ryggen, ungen var en occiput posterior, jeg begynte å massere henne på ryggen, noe som satte lattermusklene i bevegelse hos de andre på vakt. Først ble jeg litt usikker om dette var helt legalt å gjøre, men dro fort beslutningen om at de får bare le, så lenge det hjelper denne kvinnen fortsetter jeg så fremt jeg har mulighet. Det var imidlertid ikke lenge denne smertelindringen ble praktisert, kvinnen som lå ved mine føtter var klar til å sette et nytt liv til verden. Jeg vrengte av meg et lag med hansker og forløste en liten gutt på 2 kg. Det er ikke tid, eller ei tilrettelagt for nøye vask mellom hver kvinne, så fortløpende tok vi på så mange hansker som mulig på hendene, hjalp en kvinne, dro av et lag og snudde oss videre til en ny.  Jeg lærte meg etter hvert at fem par hansker var maksimum for å kunne utføre tilfredsstillende undersøkelser. 

Noen samtale med de gravide er det liten tid til.  Kvinnen i fokus, og medbestemmelse eksiterer ikke. Partnerskapsmodellen virker som et fremmedord i denne settingen. Jeg har gjort meg mange tanker i disse ukene. For eksempel hva er det disse kvinnen selv tenker om fødekulturen. Og enda viktigere, hva tenker jordmødrene, som stort sett alle har født barn, under samme forhold. Ved å ha ligget i den sengen (eller gulvet) selv engang, må det da gi

grunnlag for respekt for den fødende og refleksjon over tingenes tilstand? Personlig opplever jeg tilstanden her som ”unormale”. Men i følge Blix (2010) er det det samfunnet mener er rimelig av lidelse, tiltak, smertelindring og organisering omkring svangerskaps og fødselsomsorgen som er det normale. Det er vel nettopp dette jeg ser så tydelig her i Zambia. Hva som er akseptabelt her før, under og etter en fødsel, og da spesielt utfallet, avviker fra hva som er normalt i Norge. For eksempel er dødfødsler, noe som oppleves daglig, mye mer vanlig her. I Norge er vi opptatt av årsaken, men her virker det som om de aksepterer at slik er livets gang. Jeg har sjeldent fått noe inntrykk av at de vet dødsårsaken, heller ei undrer seg. Dette har vært svært frustrerende å forholde seg til. Den dagen man slutter å undre seg, vil mye lærdom gå tapt, har jeg lært.

 

I en uke var jeg sammen med de Zambiske jordmorstudentene ute i rural community service.  Vi bodde på et slags sykehus langt uti ødemarken, og hver morgen dro vi ut til forskjellige klinikker som lå enda lengre inn i bushen. Dit kom kvinner for svangerskapsomsorg, HIV screening, under 5 år undersøkelse på barn, prevensjonsveiledning og vaksinasjon. I tilegg kommer noen kvinner og føder på disse klinikkene. Men stort sett føder disse kvinnen barna sine hjemme. En av dagene skulle jeg være med på det som kalles ”outreach”. Uten å vite at dette dreide seg om å behandle folk under et tre i ingenmannsland, fikk jeg pressa mitt bleike vesen inn i toyotaen som allerede rommet 20 stykk.  En time senere satt jeg under et tre i rural Zambia, og utført HIV tester på kvinner. 

Kreativiteten til det Zambiske folket imponerer meg. Det blir ekstra tydelig når jeg kommer fra Norge vil jeg tro. At IV- posen kan brukes som urinpose hadde jeg aldri tenkt på. At slangen på IV - settet også kan brukes som et kateter var også ganske fjernt for meg. At dette er mer smertefullt enn ved bruk av et vanlig kateter er det ingen tvil om, men ved mangel av ordentlig utstyr, bruker man det man har. Jordmødrene her er faglig dyktige. De blir lært opp til det meste, og det er nå snakk om at de også skal læres opp til å utføre sectio. Et sectio jeg var med på, som visste seg å være uoppdaga tvillinger, ble jeg stående alene med tvilling 1, som var dårlig. Jeg tenkte at nå må da barnelegen dukke opp snart, men nei, der var ingen barnelege, jordmors jobb å resuscitere. Barnelegens tilstedeværelse er noe jeg har savnet mang engang disse ukene. Jeg har sett et barn blitt forsøkt reddet av jordmorstudent, uten å få hjelp av noen andre, hvorfor de da ikke tilkalte barnelege, som var på huset, er vanskelig å skjønne. Barnet døde.

Prevensjonsveiledning her har høy prioritet. Mange av disse kvinnene har opptil 12 barn, uten å ønske det. Å få kvinner til å bruke prevensjon byr på utfordringer. Mye pga av deres mangel på autoritet i par forhold. Samtidig går det rykter om at kondom og p-sprøyter er infisert med HIV. Ved å bruke kondom, tror mange at de får HIV ved bruk av kondom. Å forsøke å få overbevisst disse kvinnene om å bruke prevensjon, og å høre all denne feilinformasjonen de har fått, får en til å virkelig føle at man stanger hode i veggen. Jeg spurte en kvinne om hun ikke hadde tiltro til jordmødre som tross alt har viten om det de informere om. Hennes tilbakemelding på det var ganske enkelt at vi var betalt til å gi denne informasjonen. 

Zambia har en av de høyeste forekomstene av maternal dødelighet i verden, med en rate på 591 per 100 000 levende fødsler. 1/3 av dødsfallene er resultat av aborter. 80 % av disse kvinne er under 19 år. Abortloven i Zambia bygger på den britiske koloni lovfestningen, som tillater abort når fortsettelse av svangerskapet er bevist å være skadelig for mor eller barn, eller begge (Irin 2010). Når gravide ønsker abort, blir derfor alternative metoder brukt, som å drikke knust glasskår kokt i coca cola, føre skarpe trepinner opp i cervix, høye doser anti-malaria medisin, ta noe som kalles ”afrikan oxytocin” som er et utremiddel lagd av healere, og drikking av batterisyre. Andre grunner til dødsfallene, spesielt i de mest landlige delene av Zambia, er at fødselen stopper opp, sepsis, mangel på antibiotika, dårlig overvåkning av vitale tegn, forsinket henvisning til sykehus. 

På min daglige spasertur på vei til jobb, i godt over 30 grader gjennom trafikkfylte støvete gater, passerer jeg hardt arbeidende kvinner med sine mobile grønnsaksutsalg, ofte med et lite barn hengende på ryggen, væpna vakter foran store porter, skolebarn i sine strøkne uniformer, hjemløse barn som spør etter penger eller mat, marsjerende businessmenn, arbeidsløse menn i skyggen av et tre og et tjuetalls taxisjåfører som visstnok ikke setter særlig lit til at jeg kan komme meg frem på mine to bein. 

Jeg er i den avsluttende uken nå, og inntrykkene og opplevelsene jeg sitter igjen med, er overveldende.  Det friske motet jeg ankom med, en byttet ut med et slitent, fullt og noe provosert utrykk, provosert over å se kvinner behandle sine medsøstre uten medmenneskelighet. 

 I samtale med en Zambisk mann, som hevdet at den dagen jeg klarer å akseptere at et liv er mindre verdt her, at Zambiske kvinner er tøffere enn andre kvinner, og ikke drar med meg vestens preferanser inn i det jeg jobber med så har jeg klart å skjønne den afrikanske kulturen

og vil få mer ut av læringen. Kanskje unødvendig å si at denne samtalen førte til enda større frustrasjon. Er det den generelle holdningen til innbyggerne her vil veien til bedre kvinnehelse være lengre enn langt. Selv om realiteten er slik, mener jeg bestemt at man ikke skal akseptere at kvinner blir undertrykt på den måten jeg har sett så altfor mange ganger i disse ukene. Zambia er et utviklingsland, og skal det utvikle seg til det bedre, og holdningsendring en ting som må komme på dagsorden.

 

 Denne artikkelen har tidligere blitt publisert i Tidskriftet Dnj

 

 

 

Hilsen Jordmor Åse :-)

Referanser

Blix, Ellen (2010) Ulike syn på svangerskap og fødsel. I Brundstad, Anne. Tegnander, Eva. (2010). Jordmorboka. Oslo: Akribe Vork FC, Kyanamina S, van Roosmalen J. Maternal mortality in rural Zambia. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9292638

http://www.irinnews.org/Report.aspx?ReportId=88393

 

Ring oss

92682800

Ønskeliste

Skriv ned din ønskeliste